Nyheter: Årets norske countryplate

Av Hans Viktor Øye, Harstad Tidende, juni 2005

Kenneth Weines debutplate overbeviser. Dersom ikke dette blir årets norske countryplate, står det usannsynlig godt til med norsk country for tiden.

Jeg vet ikke om jeg noensinne har hørt en norsk countryplate som er så bra. Med 10 låter, skrevet an han selv i samarbeid med Tim Thompson., er dette et originalt produkt fra ende til annen. Weines skal ha ros for at han ikke sper på med en gammel bankers av en sviske, i håp om å få seg en hit. Han gjør heller ikke noe forsøk på kompromiss med det store dansebandmarkedet, for eventuelt selge flere plater. Dette er en ekte, moderne plate som reflekterer noe av dagens countrymusikk slik den spilles i countryens hjemland, USA.

Eget uttrykk

Når en ung mann, tar med seg sparepengene sine og drar til Nashville for å spille inn en plate, forteller dette om et uttrykksbehov utenom det vanlige. Når man i tillegg vet at Kenneth ikke hadde plate selskapet eller distributøren i ryggen da han dro over dammen, forteler dette om tro på seg selv og at han vil lykkes. Det er tydelig at Weines har jobbet mye med å finne et eget uttrykk. Hans varme, nærmest beskjedne uttrykk gir han troverdighet. Her regner jeg med at Thompson har hatt en finger med i spillet, ikke minst når det gjelder å finpusse tekstene. Platen gir også inntrykk av ungdommelig friskhet og nysgjerrighet, noe som det ikke er overflod av i norsk countrymusikk.

Til å bli glad i

Kenneth Weines har gitt ut en plate til å bli glad i. Noen av låtene går rett inn og man synger med i refrenger stort sett med en gang. Bak han, står en gjeng drivende gode musikere. Spesielt imponert blir jeg av felespilleren Wanda, Vick og keyboardisten Mike Rojas. Men også gitaristen Dug Grieves og steelgitaristen Doug Jerningan gjør en god jobb med fine enkeltprestasjoner. Platen er full av nesten umerkelige nyanser i kompet, som gjør at låtene lever. Dersom jeg skal finne noe å trekke ned på, må det være at jeg blir hekta av, etter fire fem låter. Det blir for likt, til tross for at ingen av låtene er dårlige. Dette er den eneste svakheten med platen. Styrken er at Weines også makter å vekke meg opp etter dvalen.

Her er låtene:

Leave Me Alone:

Dette er en skikkelig contry hit, som man kan nynne til og synge med på. Låten har et godt refreng som fenger. Det er tydelig lagt ned mye arbeid i dette åpningskuttet. Godt arrangert sang, kor. Pianoet til Mike Rojas kommer bare så riktig inn og det er også andre fine musikalske prestasjoner å glede seg over.

Someone From The Other Side:

En typisk moderne country låt, som til tider kan minne litt om Clint Black (en av de virkelig store i USA). Låten er likevel preget av Kenneth spesielle uttrykk. Mange vil mene de n er litt eksperimentell i formen, men samtidig er den godt plantet i det vi kaller tradisjonell countrymusikk. Teksten er også litt dristig. Kenneth våger her å gi noe av seg selv, noe han skal ha ros for. Dette er en låt som vokser etter hvert.

Please Come Home.

En trist historie om en liten gutt som ikke helt forstår at mamma og pappa ikke lengre kan leve sammen. I utgangspunktet kan det her ligge an til en tårevåt sentimental klisjé låt. Den blir aldri det. Kenneth unngår å male ut de verste klisjeene noe som absolutt gjør at låten forsvarer sin plass i albumet. Wanda Vicks fiolin er bare rå.

Not My Angel Anymore:

Her er den andre låten med hitpotensiale. Kenneths beskjedne uttrykk kler låten på en fortreffelig måte. not My Angel Anymore har et refreng som fenger og inviterer til deltakelse. En rolig låt til å bli glad i.

59 Ford:

Å ha beina på jorda, selv om man opplever suksess er en kunst mange ikke helt behersker. 59 Ford handler om akkurat dette. e velprodusert låt, men fint komp og kor. Mulig trenger også denne noen gangs gjennomhøring før man skikkelig får den inn, noe som er en styrke for albumet som helhet.

It Ain`t Easy:

Nok en god melodi, som vil vokse med gjennomhøring. Ain`t Easy handler om den tradisjonelle mannen som filosoferer over sine vanskeligheter over et glass Whisky på en bar. Igjen er det fiolinen til Wanda Vick som imponerer. Låten er velprodusert og fint arrangert. Dette er bra country.

I Wonder:

En stillfarende låt om et forhold som er i ferd med å gå i oppløsning. "I wonder if you`re worth fighting for", synger Kenneth med troverdighet. En fin country ballade.

Moonbean Over Texas Skies:

Et vellykket stevnemøte kan også skape søvnløse netter og ensomhetsfølelse. Dette er en stillfarende kjærlighets låt som absolutt kler Kenneth stemme. Låten har en fin, varm stemning som kler teksten og de varme kveldene i Texas.

Married Anyway:

Skikkelig artig å høre en Texas Swing låt, i beste "Asleep At The Wheel" stil. Dette er en låt som vil lage liv på lokalet. en skikkelig gladlåt, så nær opp til jazz som det mulig å komme i countrymusikken. Fine fiolin- og steel guitar soloer. Dette svinger. Lurer på om dette er platas musikalske høydepunkt.

Unwritten Rule:

Dette er låten der jeg ser for meg lightrene kommer opp på konsertene. en rolig låt med en lett vaggende rytme. Et godt sangbart refreng. Slikt blir det stemning av. Dette er også et velprodusert, med et klart akustisk innslag.

CD:

KENNETH WEINES "Kenneth Weines" (Tylden & Co)
Terningkast: 6
Tylden & Co. Hålogaland Country Musikk Festival